«Kom igjen Dachs. Berre litt til så kan vi ta ein pause» Grevlingen var begynt å bli sliten. «Det er ein landsby her borte» Landsbyen var liten med ei kyrkje av tre. Det var eit gigantisk tregjerde rundt heile byen. For å komme inn måtte dei ri gjennom ein stor port. Over porten sto det eit skilt. Landsby Lucia. Rart namn, tenkte Juter.
Dei sette Dachs frå seg i ein open stall. Den var nok meint for hestar, men funka fint for grevlingar og.
«Vi får vel finne ein plass der vi kan få oss litt mat» sa svana.
«Ja!» svarte Juter. Han var skrubbsvolten. «Du går den veien, eg går hitover»
«Nei, Juter. Du veit kor dårleg retningssans eg har» sa svan klagande.
«Joda. Viss du går deg vill, går du berre til kyrkja. Den kan du sjå overalt»
«Greit. Hadet» Svana sprang nedover vegen. Juter gjekk andre vegen. Plutseleg høyrte han ein song. Det var litt rart. Han hadde ikkje sett nokon i gatene, så han gjekk mot den. Det virka som om det var eit heilt kor som song. Han gjekk nærmare. Det var noko underleg kjent med songen. Juter kom til ein liten bakke. Det virka som om songen kom frå bak haugen. Juter klatra opp. Bak haugen var det ei gruppe med mennesker kledd i kvitt. Nokon av dei hadde spisse hattar med måner og stjerner på seg. Og aller fremst gjekk ei jente med blondt hår. Ho hadde lys i håret sitt. No skjønte Juter kvifor songen var kjent. Det var Santa Lucia-songen.
...i alle stille rom
Som venger brusar.
Sjå på var terskel står,
kvitkledd med lys i hår,
Santa Lucia, Santa Lucia.
«Mørkret skal fara snart
frå fjell og dalar»
Slik ho eit underfullt
ord til oss talar.
Dagen skal atter ny
stiga av raude sky...
Juter sneik seg framover. Plutseleg glei Juter nedover bakken.
«Santa Lu... ÆHHH!» Juter kræsja inn i Lucia og velta henne ned i bakken.
«Er du heilt galen!» Skreik Lucia mot han.
«Eg beklagar, eg glei»
«No er kjolen min øydelagt!» Den kvite kjolen hennes var full av skit og jord.
«Ta det med ro Lucia. Vi har sikkert ein ekstra inne» sa ein av stjernegutane bak dei.
«NEI! Det var min kjole!» skreik Lucia, og heile Lucia-toget rykka til. «Høyr her, nisse! Viss du ikkje fikser kjolen min no! Er du død! Eg går inn og skifter, så gir eg deg kjolen min, og du går og vaskar den. Er det greit?!»
«Ja» sa Juter forsiktig. Lucia trampa inn i eit hus like ved.
«Eg beklagar oppførselen til Lucia. Ho er veldig opptatt over korleis ho ser ut» sa stjerneguten frå i stad.
«Neida, det var min feil. Eg skubba ho jo i bakken! Nissemamma lærte meg faktisk eit hemmeleg vasketriks, så det går fint»
«Sånn!» Lucia kom ut av døra igjen i ein ny kjole. «Her er kjolen. Gå nå!»
Juter tok imot kjolen.
«Det er ingen i byen som kan hjelpe deg, for alle er på Lucia-øvinga»
«Men Lucia er jo ikkje før om ni månader?»
«Ingen bryr seg! Eg er Lucia, og då må Lucia vere perfekt! KOM DEG VEKK!!»
Juter sprang opp bakken igjen. Wow, det var ikkje sånn han så for seg Lucia. Juter gjekk mot stallen til Dauchs. Der hadde han sekken sin med eit hemmeleg vaskemiddel.
«Juter! Der er du!» det var svana. «Eg har ikkje funne noko. Alle plassar er stengt»
«Ja. Eg skal forklare kvifor» Juter fortalte heile situasjonen.
«Så vi er i byen til sjølvaste Lucia?»
«Ja, men kom no. Vi må vaske denne kjolen» Juter sprang in i stallen. «Hei Dachs. Korleis går det?»
«Grynt»
«Bra. Eg skal berre hente det vaskemiddelet» Juter henta ei lita krukke i sekken sin. Før han hadde dratt hadde nissemammaen hans sagt at han skulle ha med denne hemmelege såpa. Berre sånn for sikkerheits skuld. Han trudde ikkje at han skulle trenge det, men no fekk han vel bruk for det like vel.
«Juter, går det bra?» spurte svana.
«Ja, har du sett ein brønn eller noko i nærheten?»
«Ja, det var ei elv mot utkanten til byen der eg gjekk» sa svana.
«Perfekt! Kor går vi?» spurte Juter.
«Berre følg meg!» svana gjekk ned vegen. Dei gjekk ei god stund, men så var dei tilbake til stallen igjen.
«Eg beklagar Juter, eg har gått meg vill igjen» sa svana, og såg seg forvirra rundt.
«Det går fint. Berre prøv ein gong til» Etter ei god stund med mange rare svingar og omveiar, og det såg ikkje ut som om svana hadde noko kontroll, kunne dei endeleg sjå elva.
«Joohoo, eg klarte det!» jubla svana. Juter sprang ned til elva. Den var perfekt størrelse. Han dyppa fingeren nedi. Brrrrrr. Elva var iskald. Juter tok kjolen nedi. Skiten forsvann ikkje ved hjelp av berre vatnet, så han tok litt av såpa til mora. Då forsvann skiten med ein gong. Men no var kjolen våt, og det ville ta land tid før den tørka. Han huska ordtaket til mora. «Ein vask er ikkje god uten ein god tørk». Då huska han at mora hadde gjett han ein rar svamp. Kva var det ho hadde sagt. Jo «Berre legg svampen på det våte å sei sug opp, så skal svampen trekkje til seg alt vatnet». Juter sprang opp til svana igjen.
«Eg beklagar at det blir så mykje springing fram og tilbake, men eg må ha noko anna i sekken min no. Kjem du?»
«Ja» sa svana. Dei sprang rett tilbake til stallen. Juter lette i sekken sin. Der. Heilt nederst sjølvsagt.
«Sjå her» sa han til svana. Han la svampen oppå kjolen. «Sug opp»
«Kult!» Svampen trekte alt vatnet oppi seg. Nesten som magi. Juter vrei svampen over drikkekaret til ein hest.
«Vriinsk!» sa han som takk.
«God som ny» sa Juter og løfta opp kjolen. No var den like kvit som den var frå før. Kom svane. Vi må gå tilbake til Lucia»
«Javel» Allereie før dei hadde kommen fram til haugen, høyrte dei Lucia skrike.
«Ærleg talt! Det er kvitkledd med lys i hår, ikkje lys i vår!» Når dei kom over haugen sto Lucia og kjefta på ein liten gut midt i rekka. Så såg ho Juter. «Kva tok så lang tid?!»
«Beklagar, eg er ikkje så kjent med byen».
«Har du kjolen min?!!!»
«Jada, her er den» Han sprang ned bakken og rekte henne kjolen. «Versågod»
«Hmmf» Ho nistira på kjolen og såg om noko var feil. «Javel!» Så trampa ho inni huset igjen.
«Jaja vi får vel dra vidare då. Før Lucia kjem ut» sa svana.
«Ja. Tusen takk for besøket då. Beklagar at vi ikkje var så gjestfrie» sa den hyggelege stjerneguten.
«Det går heilt fint. God Lucia!» sa Juter mens han og svana sprang tilbake til stallen.
-
Ulvane var ikkje fornøgde. Etter Albino fryktelege avgjørsle under kampen, hadde dei mista all respekt for han. Dei bua mot han mens han prøvde å forklare. Reven såg på frå sidelinja. Det var forferdeleg å sjå den store leiaren så svak og hjelpelaus. Reven måtte gjere noko. Han hoppa opp på talarplassen til Albino og tok ordet..
«Alle saman! Høyr på høvdingen dokker. Vi trengte dette tapet. Det viser kor sterk fienden er. Viss dei klarte å ta ned den største og farligaste ulven i historia på eit par sekund, visar det verkeleg kor mykje sterkare vi kan bli. Denne kula er farleg, og då må vi vere farlegare!» Alle ulvane jubla.
«Reven har rett!» Albino var tilbake. «Hvis vi skal kjempe tilbake, treng vi hjelp. Eg veit kven. Vi tapte kanskje kampen, men vi vinn krigen»
tirsdag 13. desember 2016
mandag 12. desember 2016
12. desember
Til Julenissen
Eg har det finfint. Vi har utforska ein masse. Vi har besøkt fear, leprechaunar og til og med fargenissane. Det første vi gjorde var dessverre og bli uvener med ein rev. Han fekk ein heil ulvehær etter oss. Du har kanskje merka den forferdelege stormen som var her ei stund. Det kan ha vert vi som starta med eit uhell. Men vi drog til fargenissane og fekk hjelp med gulnissane til å stoppe stormen. Dessverre brakk svana vengen sin då, og kan ikkje fly! Men så blei gulnissane angripen av svartnissane. Vi blei med i kampen, og alle dei andre fargenissane hjelpte til. Men så kom ulvane også. Vi hadde tapt, hadde det ikkje vert for at noko magi frå ei av kulene fekk dei til å dra. Leiaren for ulvane heiter høvding Albino, kanskje du har høyrt om han? Men eg fekk nettopp vete om desse kulene, og eg lurte på om du kunne fortelje alt om din? Og ver heilt ærleg. Men ihvertfall, no som svana ikkje kan fly, viste vi først ikkje korleis vi skulle komme oss vidare, men grånissane gav oss ein grevling! Ein rask grevling som vi kan ri på til svana har blitt frisk. Så vi kjem oss vidare. Korleis går det på verkstaden foresten? Har Orim og reinsdyra der bra? Og har du det bra? Husk det med kula di! God vår.
Frå Juter
Kjære Juter
Endeleg sender du brev! Joda, alle har det kjempefint. Komet begynner verkeleg å komme seg. Han flyr langt og kjempefort, og snart kan han dra sleden av seg sjølv. Orim har det kjempefint han og. Han savnar deg litt, men jobbar hardt og flittig. Han blir nok kandidat for årets nisse i år. Dumt med vengen til svana, men fint med grevlingen. Bra dokker hjalp fargenissane i kampen. Du spurte om kula mi. Det blir faktisk ei lita historie. Når eg var liten brukte gamlingen, du veit gamlingen. Den gamle mannen som har sitt eige hus rett utanfor verkstaden. Han er jo faren min. Når eg var liten, og han var julenisse, pleide han å bruke kula ofte. Draumekula heitte den. Han var ein meister i å bruke den. Men då eg blei julenisse, og arva den, klarte eg ikkje å få den til å høyre på meg. Den levde litt sitt eige liv. Men ein dag då eg prøvde å få den til å høyre på meg, blei eg så sint at eg kasta den ut vindauget. Eg angra med ein gong, og sprang ut for å hente den. Men det var forseint. Det var revespor rundt der den hadde landa. Eg såg så vidt ein raud skikkelse springe bortover snøen, og så plutseleg forsvinne. Etter at eg mista den, har eg eg gjort litt research for korleis du må bruke den. Den er ikkje som dei andre kulene. Den har sitt eige liv. Du må verre i skikkeleg trøbbel før den vil hjelpe deg. Og ofte må du be pent. Så sjå opp for den der reven du blei uvenn med. Han kan jo kjenne den reven som tok kula. Juter, om du skulle på ein eller annan måte finne denne kula, ver forsiktig. Den innehelder sterk magi. Ver forsiktig der ute, Juter. Det høyrest ut som du er på eit fantastisk eventyr.
Frå Nicholas Julenissen
PS: Send fleire brev, det er veldig koseleg
søndag 11. desember 2016
11. desember
«Litt til, litt til!» No hadde dei jobba, og fiksa, og vaska, og rydda opp. No var det berre å fikse gulnissane sitt tårn igjen. Nokon av dei gigantiske ørnene til grønnissane hadde festa det i tau. Og no flaug dei det opp. Sidan Evir var dyrevoktar, styrte han ein av ørnene. Det var nokre oransjenissar på kanten der tårnet hadde knekt, som skulle smelte dei to tårndelane saman. Mange patruljar hadde gått bak vulkanen for å sjå etter svartnissane igjen, men ingen spor. Rådet hadde og
bestemt seg for å ha eit stort møte med svartnissane når dei kom tilbake, og kanskje la dei bli medlem av fargenissane igjen for å hindre at noko sånt skjedde igjen. Lillanissane og grønnissane hadde samarbeida for å bringe plantelivet rundt tårnet tilbake. Juter og svana hadde begge vert med grånissane å hente jern for å bygge opp tårnet igjen. No sto dei og så på at dei fiksa tårnet.
«Og så ned» Kuling sto på toppen av tårnet og dirigerte at tårnet skulle bli tatt på plass. Og der blei tårnet satt på plass. Dei så oransjenissane smelte jernet og få det på plass. Når det hadde stivna, kom nokre andre nissar med gulmaling og malte over det nye jernet. No var det nesten umuleg å sjå forskjell.
«Joohoo! Hjemmet vårt er fiksa! Er dokker ikkje glad?» Det var Yr.
«Det blir vel litt mykje å rydde opp då, sidan heile tårnet falt ned?»
«Joda, men det fikser vi. No skal det endeleg bli litt meir ro. Først kom stormen, så kom kampen, og så falt heile heimen vår ned vårt ned! Når drar dokker forresten?»
Juter og svana så på kvarandre. Dei hadde eigentleg ikkje planlagt noko måte å reise vidare endå. Sidan svana hadde brokket vengen. Dei måtte kanskje vere her til den vart frisk.
«Men ikkje tenk på det no. Eg, Evir, Lillum og Kiesel har ei gåve til dokker kvar!» Yr peikte på eit lite området Evir nettopp landa med ørna. Der sto Lillum og Kiesel også. Dei sprang bort dit.
«Heihei, der var dere» sa Evir.
«Hei. Du var flink med den ørna og tårnet» sa Juter.
«Takk. Eg har trent lenge. Drøymen min er å bli den beste ørneraceren der er. Men vi har nokre gåver til dykk. Kven vil begynne?»
«Eg kan» sa Lillum. Ho tok fam ei krukke som det lukta nydeleg frå. «Dette er lavendelsøvn. Ein veldig god salve vi bruker for å holde sår friske. Hvis vi smørjer den på vengen din, vil den kunne beskytte den så den ikkje blir så lett skada, og du kan til og med bruke den litt som å flakse me den og sånn. Versågod» Ho opna krukka og smurte lavendelsøvnen på.
«Tusen takk. Det følast mykje betre allereie!» sa svana.
«Berre ta med krukka og smør på annankvar dag, så skal det nok bli bra etterkvart» Juter tok imot krukka.
«Då er det meg!» sa Evir og plukka opp ein sprettert og ein kongle. «Eksploderande kongle, for ein nødssituasjon.
«Tusen takk Evir. Eg skal prøve å ikkje sløse den bort. Hehehe» Han putta det djupt nede i sekken.
«Då er det min tur» sa Yr. Han tok fram ein gullkikkert. «Dette er ein langkikkert. Når du ser i den, kan du berre zoome med det hjulet. Og du kan sjå kjempelangt!» Juter tok imot kikkerten og såg gjennom. Først såg han mot grønskog. Han såg så langt at han klarte å fokusere på ein liten fugl oppe i eit tre. Dette syntest han var kjempegøy.
«Tusen takk, Yr. Denne skal eg kose meg med» Juter pakka saman kikkerten.
«Då er det berre meg igjen. Vi veit jo at sidan vengen din er øydelagt kan du ikkje fly. Det gjer at det blir vanskeleg for dokker å komme dokker vidare. Derfor har grånissane bestemt seg for å gje deg ein av grevlingane våre» Ein grevling kom fram frå bak Kiesel. «Dette er Dachs. Han er ein rask og god grevling, men fjelllivet passar ikkje for han. Dokker kan ri på han til vengen til svana blir frisk. Så no kan dokker komme dokker vidare!»
«Tusen takk!» Dette var jo fantastisk. No kunne dei dra vidare! «Svane, drar vi så fort som muleg?»
«Gjerne» sa svana.
«Då startar vi å pakke. Vi møtest her når vi er ferdig. Eg skal berre skrive eit brev!» sa han og sprang bortover og hoppa av glede.
bestemt seg for å ha eit stort møte med svartnissane når dei kom tilbake, og kanskje la dei bli medlem av fargenissane igjen for å hindre at noko sånt skjedde igjen. Lillanissane og grønnissane hadde samarbeida for å bringe plantelivet rundt tårnet tilbake. Juter og svana hadde begge vert med grånissane å hente jern for å bygge opp tårnet igjen. No sto dei og så på at dei fiksa tårnet.
«Og så ned» Kuling sto på toppen av tårnet og dirigerte at tårnet skulle bli tatt på plass. Og der blei tårnet satt på plass. Dei så oransjenissane smelte jernet og få det på plass. Når det hadde stivna, kom nokre andre nissar med gulmaling og malte over det nye jernet. No var det nesten umuleg å sjå forskjell.
«Joohoo! Hjemmet vårt er fiksa! Er dokker ikkje glad?» Det var Yr.
«Det blir vel litt mykje å rydde opp då, sidan heile tårnet falt ned?»
«Joda, men det fikser vi. No skal det endeleg bli litt meir ro. Først kom stormen, så kom kampen, og så falt heile heimen vår ned vårt ned! Når drar dokker forresten?»
Juter og svana så på kvarandre. Dei hadde eigentleg ikkje planlagt noko måte å reise vidare endå. Sidan svana hadde brokket vengen. Dei måtte kanskje vere her til den vart frisk.
«Men ikkje tenk på det no. Eg, Evir, Lillum og Kiesel har ei gåve til dokker kvar!» Yr peikte på eit lite området Evir nettopp landa med ørna. Der sto Lillum og Kiesel også. Dei sprang bort dit.
«Heihei, der var dere» sa Evir.
«Hei. Du var flink med den ørna og tårnet» sa Juter.
«Takk. Eg har trent lenge. Drøymen min er å bli den beste ørneraceren der er. Men vi har nokre gåver til dykk. Kven vil begynne?»
«Eg kan» sa Lillum. Ho tok fam ei krukke som det lukta nydeleg frå. «Dette er lavendelsøvn. Ein veldig god salve vi bruker for å holde sår friske. Hvis vi smørjer den på vengen din, vil den kunne beskytte den så den ikkje blir så lett skada, og du kan til og med bruke den litt som å flakse me den og sånn. Versågod» Ho opna krukka og smurte lavendelsøvnen på.
«Tusen takk. Det følast mykje betre allereie!» sa svana.
«Berre ta med krukka og smør på annankvar dag, så skal det nok bli bra etterkvart» Juter tok imot krukka.
«Då er det meg!» sa Evir og plukka opp ein sprettert og ein kongle. «Eksploderande kongle, for ein nødssituasjon.
«Tusen takk Evir. Eg skal prøve å ikkje sløse den bort. Hehehe» Han putta det djupt nede i sekken.
«Då er det min tur» sa Yr. Han tok fram ein gullkikkert. «Dette er ein langkikkert. Når du ser i den, kan du berre zoome med det hjulet. Og du kan sjå kjempelangt!» Juter tok imot kikkerten og såg gjennom. Først såg han mot grønskog. Han såg så langt at han klarte å fokusere på ein liten fugl oppe i eit tre. Dette syntest han var kjempegøy.
«Tusen takk, Yr. Denne skal eg kose meg med» Juter pakka saman kikkerten.
«Då er det berre meg igjen. Vi veit jo at sidan vengen din er øydelagt kan du ikkje fly. Det gjer at det blir vanskeleg for dokker å komme dokker vidare. Derfor har grånissane bestemt seg for å gje deg ein av grevlingane våre» Ein grevling kom fram frå bak Kiesel. «Dette er Dachs. Han er ein rask og god grevling, men fjelllivet passar ikkje for han. Dokker kan ri på han til vengen til svana blir frisk. Så no kan dokker komme dokker vidare!»
«Tusen takk!» Dette var jo fantastisk. No kunne dei dra vidare! «Svane, drar vi så fort som muleg?»
«Gjerne» sa svana.
«Då startar vi å pakke. Vi møtest her når vi er ferdig. Eg skal berre skrive eit brev!» sa han og sprang bortover og hoppa av glede.
lørdag 10. desember 2016
10. desember
Juter sprang bortover det våte graset. Overalt rundt han flaug det kampesteinar. Gulnissar sendte lyn og sterke vidnkast ut frå hendene sine, mens desse svartnissane sendte ut noko svart magi. Han hadde fått høyre ei kjapp forklaring av svartnissane av Kuling på veg ned. Svartnissane, eller ondnissane, var før med i fargenissane, men dei hadde blitt sparka ut av rådet fordi dei var for onde. Dei pleide å øydelegge for resten av nissane heile tida. Dagen etter dei hadde blitt kasta ut, hadde heile borga dei budde i fordufta. Alt spor av dei var borte. Men det gjekk rykter om at dei ville ha hemn. Og no, var hemnen komen.
«Juter! Vi har ingen sjanse. Dei er mange fleire enn oss!» Evir hadde rett. Svartnissane hadde omringa dei rundt værtårnet. Plutseleg kom eit sort stort prosjektil som for mot værtårnet.
«Det er Mores, sjefen til svartnissane» sa Kuling med ei bekymra mine i ansiktet.
«TÅRNET FALLER!!!» skreik ein av gulnissane. Tårnet hadde knokke av på midten, og falt rett der Juter sto. Juter kasta seg bort. Boom! Det var eit mirakel at ingen hadde blitt treft, men det knuste fleire av katapultane til svartnissane. Han høyrte eit GONG! når tårnet traff Gråfjell. Håpte grånissane hadde høyrt det, og kom og hjalp!
Doooduuu!! Eit slags horn. Når ein snakka om sola. Grånissane kom mot ridande mot dei på grevlingar. Både grevlingane og grånissane hadde på full rustning. Dei var klare for kamp.
«WAAAAAAAAHHHH!!!! ANGRIIIIIP!!» Der kom kong Maulwurf også.
«Juter, sjå opp!» sa Evir. Over dei kom det ørner. Gigantiske ørner. Og kvar ørn, holdt to grønnissar. Så slapp dei grønnissane ned, og hundre grønnissar stupte ned og landa i midten av dei.
BOOM! Ei eldkule hadde sprengt i stykker nokre av katapultane til svartnissane. Den kom frå vulkanen. No hadde oransjenissane komt ôg. Og dei sendte eld mot svartnissane.
BRAAAAK!! Eit snøras hadde blitt utløyst med Blåfjell, og der kom blånissane på kjelker, og raudnissane ridande på grisar og hestar. Plutseleg, ut frå lause lufta vokste lillanissane ut frå bakken.
Purpura såg heilt gal ut og fekk gigantiske lilla blomster til komme og å gripe tak i svartnissane.
«Evir! Juter! Der er dokker!» ridande bak Kiesel på ein av grevlingane var:
«Svane!!!» Endeleg var dei samla igjen. «Der er du!»
«Du trudde vel ikkje eg hadde gløymt deg. Eg kom så fort som muleg med Kiesel her. Då såg vi kampen og fekk advare alle dei andre»
«Så det var derfor alle nissane kom og hjelpte oss? Du er ein helt!»
«Hei hei. Der er dokker!» Det var Yr og Lillum. No var dei alle samla. Kiesel hoppa av grevlingen sin, og drog fram ein stor kamphammar. Yr hadde ein stav det gnistra lyn frå. Evir tok fram sekken sin, og fann fram ein sprettert og eit par konglar. Lillum hadde ei slags lilla kule, som flaug rundt og laga ein rar lyd. Plutseleg kom det ei gruppe med svartnissar mot dei.
«Kva gjer vi?» spurte Juter.
«Vent å sjå» sa Lillum. Kula over henne sendte ned eit rart lilla lys som for ned i hendene hennes. Så klaska ho ein av svartnissane så hardt at han datt i bakken. Så kom ein kvinneleg svartnisse mot Juter, men før ho fekk gjort noko kom eit stort vindkast frå staven til Yr, og blåste ho bort til Kiesel, som slo ho i hovudet med hammaren sin. Men så kom tre svartnissar rett mot Kiesel. Då skaut Evir ein kongle frå spretterten sin, som eksploderte.
«Eksploderande konglar. Kult, ikkje sant?» sa Evir.
Sånn gjekk det meste av kampen. Yr skaut lyn ut frå staven sin, Kiesel dengte til svartnissar med hammaren, Evir med dei eksploderande konglane sine, og kvar gong nokon vart skada, kom kula til Lillum over dei og helbrerdte dei. Svana og Juter slo mot svartnissane, og hadde begge fått denne magiske tingen på hendene sine som Lillum hadde. Kampen sto rundt dei heilt til det var kveld. Akkurat når dei såg månen reise seg, var dei heilt sikre på at dei skulle vinne. Men den fulle månen blei dekte av nokre skyar.
Aooooooooo! Eit ulveul. Ulvane var her. Dei hoppa ned frå skyene, sneik seg inn frå skuggane, og ulte kampropet sitt. Ulvane var mange fleire enn sist gong, og nokon av dei var brune og mindre. Cirka 30 av ulvane omringa dei, og dei var no fanga i ein sirkel. Juter, svana, Kiesel, Evir, Lillum og Yr. Over dei kom reven og sjølvaste Høvding Albino dalande ned på ei sky. Når dei hadde landa, kom høvding Albino sakte mot dei. Han la seg ned ein halv meter frå Juter. Sjølv liggande var han høgre enn Juter. Dette var første gong han hadde sett han skikkeleg. Han var gigantisk. Han hadde knust over 20 nissar i ein kamp. Reven la seg ved sidan av. Han var bitte liten i forhold.
«Fin kamp, nisse. Eit augeblikk trudde du vel at du skulle vinne. Hahaha» Dei raude auga hans stirra rett i han. Stemma hans var mørk og grov. «Som du sikkert ser, har vi samla mange av dei store ulveflokkane til ein hær. Men det ser vist ikkje ut som vi trengte det, sidan hæren dykkar berre består av værmann og blomsterpiker»
«Albino. Endeleg kom du!» Ein svartnisse braut seg gjennom ulvemuren til Albino. Han stilte seg ved sidan av han. Sjølv om han var ein høg, voksen nisse med kappe til og med, var han ikkje noko skremmande i forhold til Albino.
«Juter, har du hilst på Mores, leiaren for svartnissane?» sa Albino.
lum tenkte fast, og holdt han tilbake, hadde han angrepe Mores.
Albino knurra.
«Du ser all denne skaden Juter? Den vil berre fortsette. Alle nissane vil miste heimane sine. Tenk pa alle dei fatale konsekvensane. Som lillanissane. Viss ikkje dei får gjort oppgåvene sine, vil ikkje årstidene virke skikkeleg. Du kan stoppe dette. Du kan få alle svartnissane, og alle ulvane, til å trekke seg tilbake og forsvinne. Du treng berre å gje meg den julekula. Kva er den verdt, mot alle desse skadane?»
«Greit. Den er ikkje inn likevel. Men då må du love å...»
«Nei! Juter! Eg gløymte å fortelje deg om det, men dei svanene inne i den. Den eine er meg! Det må bety noko!» Hæ? Kva snakka svana om? Svaner i julekula? Men det var jo Juter som utforska verda inni. Drøymen hans. Så gjekk det eit lys opp for han.
«Svane, nøyaktig korleis er svanene i kula?»
«Hugsar du ikkje det? Det er eg som leier svaneflokken sjølvsagt!»
«Og er ikkje det drøymen din?»
«Jo, men»
«For meg viser kula meg som utforskar verda. Min draum!» Juter løfta opp kula så alle kunne sjå den. «Dette er draumekula, den magiske kula til julenissen. Initialene under står for Nicholas Julenissen. Reven har på ein eller annan måte fått tak i den, for å bruke magien. Men han har ikkje fått den til å virke, og når eg stelte den, og klarte å bruke den, har reven gjort alt som sto i hans makt for å få den tilbake. Kula viser også draumen til folk, derav namnet draumekula!»
Evir, Lillum, Kiesel og Yr såg forvirra på han, men reven kveste.
«Så sjølv Albino!» sa Juter. Albino tok eit steg mot han, og så rett inn i kula. Plutselig, men berre så Juter la merke til det, begynte kula å dirre og så forsiktig gniniemerdne.
«Rev! Mores! Vi trekk tilbake alle troppane våre no! Ingen Diskusjon!» Albino hoppa oppå skya si igjen, og starta å mane fram skyer igjen.
«Kva skjer?» spurte Mores.
«Berre gjer som han sei. Viss ikkje blir han sint, og du vil ikkje sjå han sint» sa reven.
«ALLE ULVER!! TREKK DERE TILBAKE! DET ER EIN ORDRE!» Ropte Albino.»
«Ja. Svartnissane også!» sa Mores ganske pysete i forhold til skrikinga til Albino. Kvar einaste av nissane blei ekstremt forvirra når svartnissane og ulvane berre forlot kampen.
«Juter, kva gjor du eigentleg?» spurte svana, når alle ulvane hadde flydd vekk på dei mystiske skyene sine, og svartnissane gått bak vulkanen.
«Eg veit eigentleg ikkje. Kula begynte å dirre, og så. Poff. Hadde han bestemt seg for å stoppe kampen» Nissane sto i ro litt fortumla før dei skjønte at dei eigentleg burde feire. Circa 1000 nissar og ei svane jubla for å ha vunne kampen. Nissane berte Juter på gullstol og dei festa, og jubla heile natta.
-
Høvding Albino sto på skya si heilt rar og svimmel inne i hovudet. Kva hadde han tenkt på. I det eine sekundet hadde han stått der og stirra inne i den snøkula, og i det neste hadde han fått for seg at dei måtte stoppe kampen med ein gong. Det gav jo ingen meining. Dei hadde både overaskelsesmomentet, og dei var i fleirtal. Alle dei andre ulvane sov, men han fekk ikkje sove. Han tenkte berre på ein ting. Han skulle ha den kula.
«Juter! Vi har ingen sjanse. Dei er mange fleire enn oss!» Evir hadde rett. Svartnissane hadde omringa dei rundt værtårnet. Plutseleg kom eit sort stort prosjektil som for mot værtårnet.
«Det er Mores, sjefen til svartnissane» sa Kuling med ei bekymra mine i ansiktet.
«TÅRNET FALLER!!!» skreik ein av gulnissane. Tårnet hadde knokke av på midten, og falt rett der Juter sto. Juter kasta seg bort. Boom! Det var eit mirakel at ingen hadde blitt treft, men det knuste fleire av katapultane til svartnissane. Han høyrte eit GONG! når tårnet traff Gråfjell. Håpte grånissane hadde høyrt det, og kom og hjalp!
Doooduuu!! Eit slags horn. Når ein snakka om sola. Grånissane kom mot ridande mot dei på grevlingar. Både grevlingane og grånissane hadde på full rustning. Dei var klare for kamp.
«WAAAAAAAAHHHH!!!! ANGRIIIIIP!!» Der kom kong Maulwurf også.
«Juter, sjå opp!» sa Evir. Over dei kom det ørner. Gigantiske ørner. Og kvar ørn, holdt to grønnissar. Så slapp dei grønnissane ned, og hundre grønnissar stupte ned og landa i midten av dei.
BOOM! Ei eldkule hadde sprengt i stykker nokre av katapultane til svartnissane. Den kom frå vulkanen. No hadde oransjenissane komt ôg. Og dei sendte eld mot svartnissane.
BRAAAAK!! Eit snøras hadde blitt utløyst med Blåfjell, og der kom blånissane på kjelker, og raudnissane ridande på grisar og hestar. Plutseleg, ut frå lause lufta vokste lillanissane ut frå bakken.
Purpura såg heilt gal ut og fekk gigantiske lilla blomster til komme og å gripe tak i svartnissane.
«Evir! Juter! Der er dokker!» ridande bak Kiesel på ein av grevlingane var:
«Svane!!!» Endeleg var dei samla igjen. «Der er du!»
«Du trudde vel ikkje eg hadde gløymt deg. Eg kom så fort som muleg med Kiesel her. Då såg vi kampen og fekk advare alle dei andre»
«Så det var derfor alle nissane kom og hjelpte oss? Du er ein helt!»
«Hei hei. Der er dokker!» Det var Yr og Lillum. No var dei alle samla. Kiesel hoppa av grevlingen sin, og drog fram ein stor kamphammar. Yr hadde ein stav det gnistra lyn frå. Evir tok fram sekken sin, og fann fram ein sprettert og eit par konglar. Lillum hadde ei slags lilla kule, som flaug rundt og laga ein rar lyd. Plutseleg kom det ei gruppe med svartnissar mot dei.
«Kva gjer vi?» spurte Juter.
«Vent å sjå» sa Lillum. Kula over henne sendte ned eit rart lilla lys som for ned i hendene hennes. Så klaska ho ein av svartnissane så hardt at han datt i bakken. Så kom ein kvinneleg svartnisse mot Juter, men før ho fekk gjort noko kom eit stort vindkast frå staven til Yr, og blåste ho bort til Kiesel, som slo ho i hovudet med hammaren sin. Men så kom tre svartnissar rett mot Kiesel. Då skaut Evir ein kongle frå spretterten sin, som eksploderte.
«Eksploderande konglar. Kult, ikkje sant?» sa Evir.
Sånn gjekk det meste av kampen. Yr skaut lyn ut frå staven sin, Kiesel dengte til svartnissar med hammaren, Evir med dei eksploderande konglane sine, og kvar gong nokon vart skada, kom kula til Lillum over dei og helbrerdte dei. Svana og Juter slo mot svartnissane, og hadde begge fått denne magiske tingen på hendene sine som Lillum hadde. Kampen sto rundt dei heilt til det var kveld. Akkurat når dei såg månen reise seg, var dei heilt sikre på at dei skulle vinne. Men den fulle månen blei dekte av nokre skyar.
Aooooooooo! Eit ulveul. Ulvane var her. Dei hoppa ned frå skyene, sneik seg inn frå skuggane, og ulte kampropet sitt. Ulvane var mange fleire enn sist gong, og nokon av dei var brune og mindre. Cirka 30 av ulvane omringa dei, og dei var no fanga i ein sirkel. Juter, svana, Kiesel, Evir, Lillum og Yr. Over dei kom reven og sjølvaste Høvding Albino dalande ned på ei sky. Når dei hadde landa, kom høvding Albino sakte mot dei. Han la seg ned ein halv meter frå Juter. Sjølv liggande var han høgre enn Juter. Dette var første gong han hadde sett han skikkeleg. Han var gigantisk. Han hadde knust over 20 nissar i ein kamp. Reven la seg ved sidan av. Han var bitte liten i forhold.
«Fin kamp, nisse. Eit augeblikk trudde du vel at du skulle vinne. Hahaha» Dei raude auga hans stirra rett i han. Stemma hans var mørk og grov. «Som du sikkert ser, har vi samla mange av dei store ulveflokkane til ein hær. Men det ser vist ikkje ut som vi trengte det, sidan hæren dykkar berre består av værmann og blomsterpiker»
«Albino. Endeleg kom du!» Ein svartnisse braut seg gjennom ulvemuren til Albino. Han stilte seg ved sidan av han. Sjølv om han var ein høg, voksen nisse med kappe til og med, var han ikkje noko skremmande i forhold til Albino.
«Juter, har du hilst på Mores, leiaren for svartnissane?» sa Albino.
lum tenkte fast, og holdt han tilbake, hadde han angrepe Mores.
Albino knurra.
«Du ser all denne skaden Juter? Den vil berre fortsette. Alle nissane vil miste heimane sine. Tenk pa alle dei fatale konsekvensane. Som lillanissane. Viss ikkje dei får gjort oppgåvene sine, vil ikkje årstidene virke skikkeleg. Du kan stoppe dette. Du kan få alle svartnissane, og alle ulvane, til å trekke seg tilbake og forsvinne. Du treng berre å gje meg den julekula. Kva er den verdt, mot alle desse skadane?»
«Greit. Den er ikkje inn likevel. Men då må du love å...»
«Nei! Juter! Eg gløymte å fortelje deg om det, men dei svanene inne i den. Den eine er meg! Det må bety noko!» Hæ? Kva snakka svana om? Svaner i julekula? Men det var jo Juter som utforska verda inni. Drøymen hans. Så gjekk det eit lys opp for han.
«Svane, nøyaktig korleis er svanene i kula?»
«Hugsar du ikkje det? Det er eg som leier svaneflokken sjølvsagt!»
«Og er ikkje det drøymen din?»
«Jo, men»
«For meg viser kula meg som utforskar verda. Min draum!» Juter løfta opp kula så alle kunne sjå den. «Dette er draumekula, den magiske kula til julenissen. Initialene under står for Nicholas Julenissen. Reven har på ein eller annan måte fått tak i den, for å bruke magien. Men han har ikkje fått den til å virke, og når eg stelte den, og klarte å bruke den, har reven gjort alt som sto i hans makt for å få den tilbake. Kula viser også draumen til folk, derav namnet draumekula!»
Evir, Lillum, Kiesel og Yr såg forvirra på han, men reven kveste.
«Så sjølv Albino!» sa Juter. Albino tok eit steg mot han, og så rett inn i kula. Plutselig, men berre så Juter la merke til det, begynte kula å dirre og så forsiktig gniniemerdne.
«Rev! Mores! Vi trekk tilbake alle troppane våre no! Ingen Diskusjon!» Albino hoppa oppå skya si igjen, og starta å mane fram skyer igjen.
«Kva skjer?» spurte Mores.
«Berre gjer som han sei. Viss ikkje blir han sint, og du vil ikkje sjå han sint» sa reven.
«ALLE ULVER!! TREKK DERE TILBAKE! DET ER EIN ORDRE!» Ropte Albino.»
«Ja. Svartnissane også!» sa Mores ganske pysete i forhold til skrikinga til Albino. Kvar einaste av nissane blei ekstremt forvirra når svartnissane og ulvane berre forlot kampen.
«Juter, kva gjor du eigentleg?» spurte svana, når alle ulvane hadde flydd vekk på dei mystiske skyene sine, og svartnissane gått bak vulkanen.
«Eg veit eigentleg ikkje. Kula begynte å dirre, og så. Poff. Hadde han bestemt seg for å stoppe kampen» Nissane sto i ro litt fortumla før dei skjønte at dei eigentleg burde feire. Circa 1000 nissar og ei svane jubla for å ha vunne kampen. Nissane berte Juter på gullstol og dei festa, og jubla heile natta.
-
Høvding Albino sto på skya si heilt rar og svimmel inne i hovudet. Kva hadde han tenkt på. I det eine sekundet hadde han stått der og stirra inne i den snøkula, og i det neste hadde han fått for seg at dei måtte stoppe kampen med ein gong. Det gav jo ingen meining. Dei hadde både overaskelsesmomentet, og dei var i fleirtal. Alle dei andre ulvane sov, men han fekk ikkje sove. Han tenkte berre på ein ting. Han skulle ha den kula.
fredag 9. desember 2016
9. desember
«Vent grevlingar. Vi treg skyss tilbake» Nei. Det var for seint. Med ein gong tunnelen stoppa, hadde grevlingane kasta dei av, og skunda seg tilbake. Det hadde vert langt, så dei kunne ikkje gå.
«Kva gjer vi?» spurte Evir.
«Vi drar til værtårnet. Viss du hadde rett med høgdeskrekken til Svana, vil han nok ikkje like seg der uansett. Når stormen er stoppa, går vi tilbake og hjelper han» Det var tungt for juter å seie dette. Han hadde gløymt svana heilt ut.
«Sjå der. Stigen!» Stigen var laga av tre, og ekstremt høg.
«Jaja. Vi får vel starte då» No fekk Juter litt høgdeskrekk. Stigen så ikkje trygg ut. Juter tok det første skrittet. Det var glatt. Etter at han hadde kome litt opp fulgte Evir etter. Dei klatra i sikkert ti minutt, men så høyrte han eit AAAAAAH! Han såg ned. På trinnet under han holdt Evir seg så vidt fast med ei hand. Juter strakte ned handa si, og drog han opp.
«Går det bra?» Juter var heilt forskrekka.
«Jada, takk» sa Evir.
«No hadde vi flaks, men vi er iallefall oppe» Rett over dei var det ei luke.
«Ok. No treng vi ein plan. Når vi kjem opp, må vi berre springe. Det er eit lite rom vi kan springe inn i. Der er det ei dørvakt. Han vil sleppe oss inn, og føre oss opp heisen»
«Har du vert her før?»
«Ja. Eg kjenner dørvakta»
«Eg føler at du kjenner alle dei første vi møter i eit nytt område» Juter låste opp ein hengsle som låste luka.
«Gjer vel det» Juter opna. Men luka blåste ned med ein gong. «Det ser ut som stormen har blitt verre!» Han prøvde ein gong til. No gjekk det. Juter tok eit hopp, og sprang ut. Han klarte å ta eit lite blikk på tårnet. Det var ein knallgul sylinder. Han så ikkje toppen.
«Skynd deg!» Høyrte han så vidt Evir rope. Det kom eit kvitt lys, og før det hadde gått eit sekund. DURRRRRR. Tore. Han kom fram til tårnet, og tok ein kjapp runde rundt for å finne dette rommet.
Han sprang inn. Evir sprang inn og.
«God dag. Ute i det fine været?» høyrte han nokon sei.
«Yr, slutt å tull!» Ein gulnisse. Han hadde oransje hår og fregner. Han var kledd i noko som så ut knallgule regnkle. Og hatten hans sjølvsagt.
«Beklager. Denne stormen er verkeleg ille. Vi har ikkje fått kontakt med nokon. Endeleg er nokon her. Dokker treng vel skyss opp» Nissen opna heisdøra. I heisen var det to knappar. Ein opp. Og ein ned.
«Goddag forresten. Mitt namn er Yr. Kven er du?»
«Mitt namn er Juter. Eg er på oppdrag for å komme meg til Norge, men stormen hindra meg» Yr trykte på knappen opp. «Det er vel ganske langt opp, så det vil vel ta litt...»
Ding
«Då er vi framme. Kva var det du skulle seie?»
«Ingenting» Juter så seg rundt. Overalt sprang gulnissar rundt i full panikk. Dei sprang rundt til pultane sine, skreiv ned noko, og sprang vidare. Det gjekk og ein veldig irriterande alarm og. DUUUU, DUUUU, DUUUU.
«Det er litt mykje styr her på grunn av stormen, men ikkje bry deg om det du. Gå å sjå på utsikta dokker, den er fantastisk. Eg skal få tak i Kuling eg» Så sprang Yr vidare. Juter gjekk mot vindauget. Heile etasjen var ein gigantisk runding med værinstrument, og små pultar der gulnissane jobba. Heisen gjekk opp heilt i midten, og heile tårnet spann sakte. I staden for veggar yttarst, var det glas. Det var veldig stort der, så det tok tid å komme fram. Men når han var der, blei han mållaus. Langt, langt under dei var skylaget, og dei strekte seg langt over gråfjell som allereie var eit veldig høgt fjell. Juter hadde aldri vert så høgt oppe. Han var veldig fascinert, men det var altfor mange skyer til å kunne sjå noko anna enn toppen av gråfjell.
«Ta på nokre briller, så ser du betre» sa ein gulnisse, og rekte han eit par med gule briller. Juter tok dei på. No var det annleis. Alle skyene var borte, og det såg ut som om det var sol. Han så at værtårnet sto i midten av tre fjell. Gråfjell, der grånissane budde, Blåfjell, der blånissane budde, og ein vulkan, der han gjetta oransjenissane budde. Bak Blåfjell var det ein liten gård, der raudnissane budde. Bak gråfjell kunne han sjå blomehagen til lillanissane, og skogen til grønnissane. Bak vulkanen så han mange personar, med store maskinar på veg ut av hular. Dei hadde eit slags svart gjennomsiktig panser som beskytta dei. Det så ut som dei hadde...svarte drakter?
«Juter! Yr ber oss om å komme» Det var Evir.
«Kvar skal vi?»
«Til storværmann Kuling. Leiaren her»
Storværmann Kuling hadde sin eigen pult, i eit eige privat rom. Her hadde han mange rare maskiner. Han hadde på ein gul professorfrakk, og såg veldig trøtt ut.
«Heihei, endeleg er nokon her» sa han med ei lys og snill stemme, men han høyrtest fortsatt veldig trøtt ut.
«Ja. Vi lurer på om dokker har nokon kontroll over denne stormen?» spurte Evir.
«Eg veit ikkje, okey! VI HAR INGEN IDE OM KVIFOR ELLER KORLEIS DENNE STORMEN STARTA!!!» Plutseleg var han veldig sint. «Eg beklagar så mykje. Eg har vert litt stressa i det siste, har nesten ikkje sove. Vi veit ikkje noko om det. For nokre dagar sidan slutta værkula å virke»
«Værkula?» spurte Juter.
«Ja selfølgeleg. Du veit, alle nisseslag har ei kule. Vi har værkula, oransjenissane har eldkula, grånissane har steinkula, og så vidare. Den sterkaste er jo sjølvsagt drømmekula, kula til julenissen. Iallefall, vår slutta å virke og så kom stormen. No veit vi ikkje korleis vi skal stoppe den!»
«Kunne eg fått sett den her kula?» spurte Juter. No var han nysgjerrig.
«Sjølvsagt» sa Kuling. Han snudde seg og henta noko i ei skuffe. Det var ei snøkule. Akkurat som Juter si. Bortsett frå at det var skyer som svede rundt inni.
«Eg må på do» så Juter. «Kvar er toalettet?»
«Berre gå ut den døra og til venstre du» Juter sprang ut. Han måtte eigentleg ikkje på do, men han måtte teste noko. Han passa på at ingen såg han, og tok fram kula.
«Greit. Kule, dette er sikkert litt rart, men eg treng at du stoppar stormen?» Ingenting skjedde. «Versåsnill?»
No skjedde det noko. Kula begynte å dirre. EPPOTSNEMROTSAL!!!!
«Eit mirakel! Eit mirakel!» Juter høyrte jubling frå gulnissane, og alarmen stoppa.
«Juter! Skynd deg!» Juter sprang ut. «Juter! Stormen har stoppa!»
Gulnissane sprang inn på kontoret og klemte Kuling. Det var full stemning. Juter så ned på kula si igjen. No skjønte han kva initialane sto for. N. J. Nicholas Julenissen. Dette var drøymekula.
Boom! Boom! Heile tårnet rista. Yr storma inn døra.
«Kuling! Vi blir angrepet!»
-
Reven, og alle ulvane jubla. Stormen var over. Dei viste nøyaktig kvar dei skulle gå for å angripe Juter og Svana.
«ALLE ULVER! Gjer dokker klare. Eg skal mane fram skyene no. Dei som ikkje er på ei sky i løpe av fem minutt, får ikkje bli med. Er det forstått» ropte Høvding Albino. Han starta å mane fram skyene ved hjelp av talismanen. Reven hoppa på ei av skyene. Han gleda seg som ein liten unge. No skulle han endeleg få drøymekula tilbake!
«Kva gjer vi?» spurte Evir.
«Vi drar til værtårnet. Viss du hadde rett med høgdeskrekken til Svana, vil han nok ikkje like seg der uansett. Når stormen er stoppa, går vi tilbake og hjelper han» Det var tungt for juter å seie dette. Han hadde gløymt svana heilt ut.
«Sjå der. Stigen!» Stigen var laga av tre, og ekstremt høg.
«Jaja. Vi får vel starte då» No fekk Juter litt høgdeskrekk. Stigen så ikkje trygg ut. Juter tok det første skrittet. Det var glatt. Etter at han hadde kome litt opp fulgte Evir etter. Dei klatra i sikkert ti minutt, men så høyrte han eit AAAAAAH! Han såg ned. På trinnet under han holdt Evir seg så vidt fast med ei hand. Juter strakte ned handa si, og drog han opp.
«Går det bra?» Juter var heilt forskrekka.
«Jada, takk» sa Evir.
«No hadde vi flaks, men vi er iallefall oppe» Rett over dei var det ei luke.
«Ok. No treng vi ein plan. Når vi kjem opp, må vi berre springe. Det er eit lite rom vi kan springe inn i. Der er det ei dørvakt. Han vil sleppe oss inn, og føre oss opp heisen»
«Har du vert her før?»
«Ja. Eg kjenner dørvakta»
«Eg føler at du kjenner alle dei første vi møter i eit nytt område» Juter låste opp ein hengsle som låste luka.
«Gjer vel det» Juter opna. Men luka blåste ned med ein gong. «Det ser ut som stormen har blitt verre!» Han prøvde ein gong til. No gjekk det. Juter tok eit hopp, og sprang ut. Han klarte å ta eit lite blikk på tårnet. Det var ein knallgul sylinder. Han så ikkje toppen.
«Skynd deg!» Høyrte han så vidt Evir rope. Det kom eit kvitt lys, og før det hadde gått eit sekund. DURRRRRR. Tore. Han kom fram til tårnet, og tok ein kjapp runde rundt for å finne dette rommet.
Han sprang inn. Evir sprang inn og.
«God dag. Ute i det fine været?» høyrte han nokon sei.
«Yr, slutt å tull!» Ein gulnisse. Han hadde oransje hår og fregner. Han var kledd i noko som så ut knallgule regnkle. Og hatten hans sjølvsagt.
«Beklager. Denne stormen er verkeleg ille. Vi har ikkje fått kontakt med nokon. Endeleg er nokon her. Dokker treng vel skyss opp» Nissen opna heisdøra. I heisen var det to knappar. Ein opp. Og ein ned.
«Goddag forresten. Mitt namn er Yr. Kven er du?»
«Mitt namn er Juter. Eg er på oppdrag for å komme meg til Norge, men stormen hindra meg» Yr trykte på knappen opp. «Det er vel ganske langt opp, så det vil vel ta litt...»
Ding
«Då er vi framme. Kva var det du skulle seie?»
«Ingenting» Juter så seg rundt. Overalt sprang gulnissar rundt i full panikk. Dei sprang rundt til pultane sine, skreiv ned noko, og sprang vidare. Det gjekk og ein veldig irriterande alarm og. DUUUU, DUUUU, DUUUU.
«Det er litt mykje styr her på grunn av stormen, men ikkje bry deg om det du. Gå å sjå på utsikta dokker, den er fantastisk. Eg skal få tak i Kuling eg» Så sprang Yr vidare. Juter gjekk mot vindauget. Heile etasjen var ein gigantisk runding med værinstrument, og små pultar der gulnissane jobba. Heisen gjekk opp heilt i midten, og heile tårnet spann sakte. I staden for veggar yttarst, var det glas. Det var veldig stort der, så det tok tid å komme fram. Men når han var der, blei han mållaus. Langt, langt under dei var skylaget, og dei strekte seg langt over gråfjell som allereie var eit veldig høgt fjell. Juter hadde aldri vert så høgt oppe. Han var veldig fascinert, men det var altfor mange skyer til å kunne sjå noko anna enn toppen av gråfjell.
«Ta på nokre briller, så ser du betre» sa ein gulnisse, og rekte han eit par med gule briller. Juter tok dei på. No var det annleis. Alle skyene var borte, og det såg ut som om det var sol. Han så at værtårnet sto i midten av tre fjell. Gråfjell, der grånissane budde, Blåfjell, der blånissane budde, og ein vulkan, der han gjetta oransjenissane budde. Bak Blåfjell var det ein liten gård, der raudnissane budde. Bak gråfjell kunne han sjå blomehagen til lillanissane, og skogen til grønnissane. Bak vulkanen så han mange personar, med store maskinar på veg ut av hular. Dei hadde eit slags svart gjennomsiktig panser som beskytta dei. Det så ut som dei hadde...svarte drakter?
«Juter! Yr ber oss om å komme» Det var Evir.
«Kvar skal vi?»
«Til storværmann Kuling. Leiaren her»
Storværmann Kuling hadde sin eigen pult, i eit eige privat rom. Her hadde han mange rare maskiner. Han hadde på ein gul professorfrakk, og såg veldig trøtt ut.
«Heihei, endeleg er nokon her» sa han med ei lys og snill stemme, men han høyrtest fortsatt veldig trøtt ut.
«Ja. Vi lurer på om dokker har nokon kontroll over denne stormen?» spurte Evir.
«Eg veit ikkje, okey! VI HAR INGEN IDE OM KVIFOR ELLER KORLEIS DENNE STORMEN STARTA!!!» Plutseleg var han veldig sint. «Eg beklagar så mykje. Eg har vert litt stressa i det siste, har nesten ikkje sove. Vi veit ikkje noko om det. For nokre dagar sidan slutta værkula å virke»
«Værkula?» spurte Juter.
«Ja selfølgeleg. Du veit, alle nisseslag har ei kule. Vi har værkula, oransjenissane har eldkula, grånissane har steinkula, og så vidare. Den sterkaste er jo sjølvsagt drømmekula, kula til julenissen. Iallefall, vår slutta å virke og så kom stormen. No veit vi ikkje korleis vi skal stoppe den!»
«Kunne eg fått sett den her kula?» spurte Juter. No var han nysgjerrig.
«Sjølvsagt» sa Kuling. Han snudde seg og henta noko i ei skuffe. Det var ei snøkule. Akkurat som Juter si. Bortsett frå at det var skyer som svede rundt inni.
«Eg må på do» så Juter. «Kvar er toalettet?»
«Berre gå ut den døra og til venstre du» Juter sprang ut. Han måtte eigentleg ikkje på do, men han måtte teste noko. Han passa på at ingen såg han, og tok fram kula.
«Greit. Kule, dette er sikkert litt rart, men eg treng at du stoppar stormen?» Ingenting skjedde. «Versåsnill?»
No skjedde det noko. Kula begynte å dirre. EPPOTSNEMROTSAL!!!!
«Eit mirakel! Eit mirakel!» Juter høyrte jubling frå gulnissane, og alarmen stoppa.
«Juter! Skynd deg!» Juter sprang ut. «Juter! Stormen har stoppa!»
Gulnissane sprang inn på kontoret og klemte Kuling. Det var full stemning. Juter så ned på kula si igjen. No skjønte han kva initialane sto for. N. J. Nicholas Julenissen. Dette var drøymekula.
Boom! Boom! Heile tårnet rista. Yr storma inn døra.
«Kuling! Vi blir angrepet!»
-
Reven, og alle ulvane jubla. Stormen var over. Dei viste nøyaktig kvar dei skulle gå for å angripe Juter og Svana.
«ALLE ULVER! Gjer dokker klare. Eg skal mane fram skyene no. Dei som ikkje er på ei sky i løpe av fem minutt, får ikkje bli med. Er det forstått» ropte Høvding Albino. Han starta å mane fram skyene ved hjelp av talismanen. Reven hoppa på ei av skyene. Han gleda seg som ein liten unge. No skulle han endeleg få drøymekula tilbake!
torsdag 8. desember 2016
8. desember
Juter var ukomfortabel. Det var berre eit tilfeldig, gigantisk, stupbratt, grått fjell. Med store tredører. Og det var malplassert mitt ute i enga. Evir gjekk fram til døra og banka.
Bank, bank, bank.
Begge dørene begynte å opne seg sakte og veldig knirkete. Det gjekk frysningar ned gjennom ryggen hans.
«Grav gjennom fjellet, grav etter kull» Ein song. Hundrevis av grånissar med hakker, og tau, og lykter. Alle sang unisont i ein mørk og langsom tone.
«Langt i fjellet, kanskje vi finn gull.
Jern, koppar, tinn, smaragder og diamant.
Tusen tonn av det, som den store kongen vår fant»
Så begynte dei på nytt. Det var litt fint. Så høyrte han noko som høyrtes ut som dei vognene julenissen brukte på å frakte gåvene. Så kom dei. På togbaner kom det gruvevogner med stein og kull. Nokon av grånissane lempa alt opp i kasser. Så tømte dei dei kassene oppi nye vogner som gjekk inn i gruvene igjen. Overalt gjekk det grånissar.
«Nei, men er det ikkje Evir. Lenge sidan sist. Korleis går det?» Ein grånisse som hadde komt bort frå ei av vognene. Han hadde store, grove og sterke hender.
«Hei Kiesel. Alt er bra, bortsett frå den store stormen» Evir gjekk fram til han.
«Sjølvsagt, stormen. Den har vart ganske lenge no. Lurer på korleis den starta? Det kan vel ikkje ha vert gulnissane?» Juter kjente snøkula vege mykje tyngre i den lille posen.
«Ja, vi er faktisk på oppdrag for å finne ut av det no. Vi må snakke med store kong Maulwurf. Og så må vi finne ein trygg måte å komme oss til værtårnet trygt»
«Å. Berre følg meg. Kven er vennene dine foresten?» Kiesel gjekk mot ei stor hule med uthakka bilder av konger i troner. Over sto det noko. Han forsto det ikkje, det så ut som runer. Med ein gong dei gjekk inn i hula, blei han mållaus. Det var gigantisk. Ei gigantisk grotte med gull og edelsteinar flytande på bakken 100 meter. Og ei bru som gjekk ut på ei høyde mitt ute. Der sto det grånissevakter med spyd, skjold og hjelmar av jern. Dei vokta ei trone av stein. Og på den, var nokon som ikkje så ut som ein grånisse i det heile tatt. Meir som ein gullnisse. Han hadde ei rustning av gull, eit gullspyd, og til og med fletta gullkorn inn i skjegget sitt. Han skinte heile veien frå trona til dei.
«Kom da» Kiesel sprang over brua.
«E-eg venter her, eg» Svana trekte seg tilbake.
«Blir du ikkje med?» spurte Juter.
«N-nei da. E-eg finn ut korleis grånissane arbeider eg» Så sprang han ut. Evir snudde seg mot Juter.
«Du trur vel ikkje svana kan ha fått høgdeskrekk, då han skada vengen sin?» spurde Evir.
«Nei. Han kan vel ikkje ha fått det?» Juter var sjokka.
«Nei, sikkert ikkje. Kom igjen, vi har eit oppdrag å gjere» Juter tenkte. Kunne svana ha høgdeskrekk, han hadde jo oppført seg litt rart i det siste, men. Nei. Evir hadde rett, dei hadde eit oppdrag. Dei gjekk over brua. Det var ganske langt ned.
«KIESEL!! HAR DU TATT MED FRAMANDE TIL MEG IGJEN?!!» Dei peip i øyrene til Juter. Heile grotta rista.
«Eg beklagar pappa. Men dei er på oppdrag frå Høvdingen av grønnskoge...»
«VER STILLE!!! OG EG HEITER KONG MAULWURF III AV GRÅBERG!!! KORLEIS FEKK EG DEG SOM SØNN!!! KOM DEG UT HERIFRÅ SÅ EG FÅR SNAKKE MED DESSE NISSANE!!!» Maulwurf så rett på Kiesel.
«Jada, papp...»
«KONG MAULWURF III AV GRÅBERG!!!» Kiesel sprang ut.
«SÅ, NISSÀR! KVA VILLE LILLE HØVDING KONGLE MED MEG?!!» Maulwurf reiste seg.
«Jo, vi skulle komme oss gjennom fjellet deres for å kome oss til værtårnet»
«KVIFOR KAN DOKKER IKKJE BERRE GÅ RUNDT!!!!!»
«På grunn av storme...»
«DEN FORFERDELEGE STORMEN!!!! DEN HAR HINDRA MELDINGANE MINE I Å NÅ FRAM I NESTEN EI VEKE!!! OG ARBEIDARANE MINE KLAGER!!!»
«Vi treng i alle fall hjelpa di. Så for vi kanskje stoppa den» Maulwurf sette seg igjen.
«EISEN!! FØLG DESSE NISSANE TIL GREVLINGSLEDANE!!!!»
«Ja, sjef» Ein av grånissane som sto vakt, gjekk fram. «God dag. Mitt namn er Eisen. Det betyr jern på tysk»
«God dag. Eg heiter Juter. Eg er ein nissenisse. Dette er Evir. Han er ein grønisse»
«NOK SMÅPRAT!! KOM DYKK UT!!!!»
«Ja, sjef. Vi burde gå». Eisen, Evir og Juter gjekk.
«Eg beklagar sjefens oppførsel. Ver velkommen. Dette er basen til nissane. Her vi nettopp kom utifrå er tronsalen» Han peika på skiltet med runene. «Og der, har vi varevognene. Dei hentar varene vi har henta inne i gruvene. Og så ber vi dei over i smeltevognene. Der går jern og kull og stein inn i smelteriet. Vi brenn kullet, og smeltar jernet for å lage nye ting av det. Som hakker, våpen, rustning og vogner. Og viss vi nokon gong finn gull eller edelsteinar, går dei i verdivognene og ned til tronsalen. Alt for å gjere kongen rikare. Dag ut og dag inn» Eisen sukka. «Oh. Der er fraktevognene. Dei vil ta oss til grevlingane»
No var Juter veldig forvirra. Så mange system. Huff og huff. Dei hoppa opp i ei av fraktevognene.
Etter at dei hadde køyrt litt kom dei til ei stor hole, med mange små holer oppetter veggene. Dei nederste holene var større og hadde store skilt over seg. Overalt gjekk fornøgde grånissar rundt og prata og lo.
«Dette er bugrotta. Her bur alle grånissane. Og nedst er butikkane. Der oppe til dømes, er mi hole»
Etter at dei hadde køyrt eit lite stykke til stoppa vogna. Dei hadde komt til eit lite område med sju holer. Over kvar hole var eit skilt i ein farge. Grøn, gul, rød, blå, lilla, oransje og svart. Men den svarte hola var stengt av med store kampesteinar.
«Då er vi her. Vi skal inn der» Eisel peikte på den hola med gult skilt. Når dei kom inn såg han ein slede som var festa fast i to grevlingar. Ein anna nisse sto og passa på dei. Sleden var vendt mot ein tunnel Juter gjetta førte til gulnissane. Juter skulle akkurat til å spørje Eisel kvifor den eine hula var stengt av før den andre nissen spurte:
«Hei,hei, Eisel. Kva gjer du så langt ifrå tronsalen?»
«Gelb, lenge sidan. Kongen sendte meg for å sende desse nissane til værtårnet. Kan du hjelpe oss?»
«Sjølvsagt. Hopp ombord» før dei viste ordet av det, satt Evir og Juter oppi vogna.
«Ok. Det vil gå ganske fort, og når dokker er fremme vil grevlingane dra tilbake av seg sjølv. Då må dokker finne stigen og klatre opp. Dokker vil komme opp cirka ti meter frå værtårnet til gulnissane. Så er det berre å springe» sa Gelb. Juter kjente at det kribla i magen, men så innså han noko.
«Hypp!»
«Vent, kva med... Juter fekk aldri fullført den setninga. Dei suste gjennom tunnelen i full fart. Han snudde seg mot Evir «Svana!»
-
Svana var heilt aleine. Alle grånissane hadde gått heim for kvelden. Kvifor hadde han ikkje berre blitt med dei over den brua. Han viste eigentleg svaret. Han var livredd. Det var altfor langt ned. Etter den stormen hadde han ikkje klart å vere oppe i høgda igjen. Då Kiesel hadde komt springande ut, hadde svana stoppa han. Så hadde Kiesel vist han rundt i Gråfjell. Men han hadde mista Juter. Han hadde leita i eit par timar, og no var det for seint. Han fekk vel berre vente her.
Bank, bank, bank.
Begge dørene begynte å opne seg sakte og veldig knirkete. Det gjekk frysningar ned gjennom ryggen hans.
«Grav gjennom fjellet, grav etter kull» Ein song. Hundrevis av grånissar med hakker, og tau, og lykter. Alle sang unisont i ein mørk og langsom tone.
«Langt i fjellet, kanskje vi finn gull.
Jern, koppar, tinn, smaragder og diamant.
Tusen tonn av det, som den store kongen vår fant»
Så begynte dei på nytt. Det var litt fint. Så høyrte han noko som høyrtes ut som dei vognene julenissen brukte på å frakte gåvene. Så kom dei. På togbaner kom det gruvevogner med stein og kull. Nokon av grånissane lempa alt opp i kasser. Så tømte dei dei kassene oppi nye vogner som gjekk inn i gruvene igjen. Overalt gjekk det grånissar.
«Nei, men er det ikkje Evir. Lenge sidan sist. Korleis går det?» Ein grånisse som hadde komt bort frå ei av vognene. Han hadde store, grove og sterke hender.
«Hei Kiesel. Alt er bra, bortsett frå den store stormen» Evir gjekk fram til han.
«Sjølvsagt, stormen. Den har vart ganske lenge no. Lurer på korleis den starta? Det kan vel ikkje ha vert gulnissane?» Juter kjente snøkula vege mykje tyngre i den lille posen.
«Ja, vi er faktisk på oppdrag for å finne ut av det no. Vi må snakke med store kong Maulwurf. Og så må vi finne ein trygg måte å komme oss til værtårnet trygt»
«Å. Berre følg meg. Kven er vennene dine foresten?» Kiesel gjekk mot ei stor hule med uthakka bilder av konger i troner. Over sto det noko. Han forsto det ikkje, det så ut som runer. Med ein gong dei gjekk inn i hula, blei han mållaus. Det var gigantisk. Ei gigantisk grotte med gull og edelsteinar flytande på bakken 100 meter. Og ei bru som gjekk ut på ei høyde mitt ute. Der sto det grånissevakter med spyd, skjold og hjelmar av jern. Dei vokta ei trone av stein. Og på den, var nokon som ikkje så ut som ein grånisse i det heile tatt. Meir som ein gullnisse. Han hadde ei rustning av gull, eit gullspyd, og til og med fletta gullkorn inn i skjegget sitt. Han skinte heile veien frå trona til dei.
«Kom da» Kiesel sprang over brua.
«E-eg venter her, eg» Svana trekte seg tilbake.
«Blir du ikkje med?» spurte Juter.
«N-nei da. E-eg finn ut korleis grånissane arbeider eg» Så sprang han ut. Evir snudde seg mot Juter.
«Du trur vel ikkje svana kan ha fått høgdeskrekk, då han skada vengen sin?» spurde Evir.
«Nei. Han kan vel ikkje ha fått det?» Juter var sjokka.
«Nei, sikkert ikkje. Kom igjen, vi har eit oppdrag å gjere» Juter tenkte. Kunne svana ha høgdeskrekk, han hadde jo oppført seg litt rart i det siste, men. Nei. Evir hadde rett, dei hadde eit oppdrag. Dei gjekk over brua. Det var ganske langt ned.
«KIESEL!! HAR DU TATT MED FRAMANDE TIL MEG IGJEN?!!» Dei peip i øyrene til Juter. Heile grotta rista.
«Eg beklagar pappa. Men dei er på oppdrag frå Høvdingen av grønnskoge...»
«VER STILLE!!! OG EG HEITER KONG MAULWURF III AV GRÅBERG!!! KORLEIS FEKK EG DEG SOM SØNN!!! KOM DEG UT HERIFRÅ SÅ EG FÅR SNAKKE MED DESSE NISSANE!!!» Maulwurf så rett på Kiesel.
«Jada, papp...»
«KONG MAULWURF III AV GRÅBERG!!!» Kiesel sprang ut.
«SÅ, NISSÀR! KVA VILLE LILLE HØVDING KONGLE MED MEG?!!» Maulwurf reiste seg.
«Jo, vi skulle komme oss gjennom fjellet deres for å kome oss til værtårnet»
«KVIFOR KAN DOKKER IKKJE BERRE GÅ RUNDT!!!!!»
«På grunn av storme...»
«DEN FORFERDELEGE STORMEN!!!! DEN HAR HINDRA MELDINGANE MINE I Å NÅ FRAM I NESTEN EI VEKE!!! OG ARBEIDARANE MINE KLAGER!!!»
«Vi treng i alle fall hjelpa di. Så for vi kanskje stoppa den» Maulwurf sette seg igjen.
«EISEN!! FØLG DESSE NISSANE TIL GREVLINGSLEDANE!!!!»
«Ja, sjef» Ein av grånissane som sto vakt, gjekk fram. «God dag. Mitt namn er Eisen. Det betyr jern på tysk»
«God dag. Eg heiter Juter. Eg er ein nissenisse. Dette er Evir. Han er ein grønisse»
«NOK SMÅPRAT!! KOM DYKK UT!!!!»
«Ja, sjef. Vi burde gå». Eisen, Evir og Juter gjekk.
«Eg beklagar sjefens oppførsel. Ver velkommen. Dette er basen til nissane. Her vi nettopp kom utifrå er tronsalen» Han peika på skiltet med runene. «Og der, har vi varevognene. Dei hentar varene vi har henta inne i gruvene. Og så ber vi dei over i smeltevognene. Der går jern og kull og stein inn i smelteriet. Vi brenn kullet, og smeltar jernet for å lage nye ting av det. Som hakker, våpen, rustning og vogner. Og viss vi nokon gong finn gull eller edelsteinar, går dei i verdivognene og ned til tronsalen. Alt for å gjere kongen rikare. Dag ut og dag inn» Eisen sukka. «Oh. Der er fraktevognene. Dei vil ta oss til grevlingane»
No var Juter veldig forvirra. Så mange system. Huff og huff. Dei hoppa opp i ei av fraktevognene.
Etter at dei hadde køyrt litt kom dei til ei stor hole, med mange små holer oppetter veggene. Dei nederste holene var større og hadde store skilt over seg. Overalt gjekk fornøgde grånissar rundt og prata og lo.
«Dette er bugrotta. Her bur alle grånissane. Og nedst er butikkane. Der oppe til dømes, er mi hole»
Etter at dei hadde køyrt eit lite stykke til stoppa vogna. Dei hadde komt til eit lite område med sju holer. Over kvar hole var eit skilt i ein farge. Grøn, gul, rød, blå, lilla, oransje og svart. Men den svarte hola var stengt av med store kampesteinar.
«Då er vi her. Vi skal inn der» Eisel peikte på den hola med gult skilt. Når dei kom inn såg han ein slede som var festa fast i to grevlingar. Ein anna nisse sto og passa på dei. Sleden var vendt mot ein tunnel Juter gjetta førte til gulnissane. Juter skulle akkurat til å spørje Eisel kvifor den eine hula var stengt av før den andre nissen spurte:
«Hei,hei, Eisel. Kva gjer du så langt ifrå tronsalen?»
«Gelb, lenge sidan. Kongen sendte meg for å sende desse nissane til værtårnet. Kan du hjelpe oss?»
«Sjølvsagt. Hopp ombord» før dei viste ordet av det, satt Evir og Juter oppi vogna.
«Ok. Det vil gå ganske fort, og når dokker er fremme vil grevlingane dra tilbake av seg sjølv. Då må dokker finne stigen og klatre opp. Dokker vil komme opp cirka ti meter frå værtårnet til gulnissane. Så er det berre å springe» sa Gelb. Juter kjente at det kribla i magen, men så innså han noko.
«Hypp!»
«Vent, kva med... Juter fekk aldri fullført den setninga. Dei suste gjennom tunnelen i full fart. Han snudde seg mot Evir «Svana!»
-
Svana var heilt aleine. Alle grånissane hadde gått heim for kvelden. Kvifor hadde han ikkje berre blitt med dei over den brua. Han viste eigentleg svaret. Han var livredd. Det var altfor langt ned. Etter den stormen hadde han ikkje klart å vere oppe i høgda igjen. Då Kiesel hadde komt springande ut, hadde svana stoppa han. Så hadde Kiesel vist han rundt i Gråfjell. Men han hadde mista Juter. Han hadde leita i eit par timar, og no var det for seint. Han fekk vel berre vente her.
onsdag 7. desember 2016
7. desember
«Juter» sa Evir.
«Ja?»
«Vi er snart framme» Dei hadde gått gjennom skogen ganske lenge no. Og no skulle dei snart ut i stormen.
«OK. Då må vi legge ein plan. Evir? Kor langt er det frå skogen til lillanissane?»
«Circa 200 meter. Du vil ikkje sjå plassen deira før den plutseleg dukkar opp»
«Ok. Då berre spring vi rett fram. Så vil vel solmagien beskytte oss frå stormen når vi kjem fram»
«Her er det!» Dei hadde komt til utkanten av skogen. Med ein gong dei gjekk vidare ville stormen lett kunne ta dei. No gjaldt det.
«Greit. Vi drar på Ein. To. Tre!» Og dei løp. Beina til Juter flytta seg som trommestikkar. Evir var litt frafor. Men svana hadde problem. Symjeføtene hans var ikkje laga for å springe. Og kvar gong han prøvde å flakse, tok vinden tak i vengene hans.
«Svane, går det bra?» ropte han bakover.
Han høyrde berre så vidt kva svana sa:
«Jada! Eg kjem snart! Berre gå i førevegen!»
Juter snudde seg fram igjen. Evir såg på han. Og forsvann plutseleg. Så dukka han opp igjen. Eller han dukka opp. No var det sol på alle kantar. Og ingen vind. Han stoppa. Overalt rundt seg var det lilla blomar, og fuglesong. Juter gjekk eit par skritt bakover. Plutseleg var han tilbake i regnet og stormen igjen. Han skunda seg tilbake til sola igjen.
«Så var vi framme. Magisk, ikkje sant?» sa Evir til han.
«Jo, men kva med svana!» Juter snudde seg. Her var det berre ei gigantisk eng. Ingen skog, storm, eller Svane å sjå. Han gjekk litt til bakover. Der var stormen igjen. No kunne han sjå skogen, men ingen svane.
«Ånei! Stormen må ha tatt han!» sa Juter fortvila.
«Åoh, men vi kan ikkje gå og leite etter han no. Vi må få lillanissane til å hjelpe oss» Sjølvsagt. Lillanissane måtte då kunne hjelpe.
«Hallo?» Når du snakkar om sola. Der kom det ein lillanisse. Ho hadde ein lilla sommarkjole med blomster på. Ho gjekk barbeint, og hadde nøttebrunt hår. Ho hadde og ein lilla nissehatt med brem lagd av ein blomsterkrans.
«God dag Lillum. Hatt ein fin oppvakning?» sa Evir. Det såg ut som dei kjente kvarandre.
«Ja, Evir. Eg vakna for berre nokre timar sidan. Så no er alle vakne. Vi er allereie i full gong med å lage sommar. Men denne forferdelege stormen øydelegg for oss»
«Hallo Lillum. Mitt namn er Juter. Kan du vere sås nill å bringe oss til sjefen din. Vi har to problem. Eg skjønnar viss dokke har mykje å gjere, men...»
«Sjølvsagt. Purpura vill alltid hjelpe. Følg meg» Lillanissen begynte å plystre mens ho gjekk så glad. Kom rett etter. Etterkvart begynte dei å møte på andre nissar, utanfor små hus. Dei gjekk rundt og samla magi frå blomar. Så sendte dei det opp i lufta.
«Kva gjer dei?» spurde Juter Lillum.
«Dei bring varme til verden. Men det hjelper lite på grunn av stormen. Sjå her er vi» Dei hadde komt til ein stor lilla blomst. Høgre enn alle husa rundt. Og rundt den sto nokre lillanissar, og trekte magi utav den. Ei av dei var høgre enn dei andre, og bar ei lilla silkekappe. Ho snudde seg mot dei.
«God dag, reisarar frå nord. Stjernene såg de skulle komme» Dama hadde ei mystisk litt skummel stemme.
«Kva meiner du?» Kvinna så på han med heilt lilla auge.
«Juter, dette er Purpura. Leiaren vår og stjernetydar» sa Lillum.
«God dag, Purpura» Juter bukka. «Mitt namn er Juter. Vi treng hjelpa di»
«Dokke har mista ein grå venn, som snart ikkje kan fly» sa Purpura med den litt skumle tonen.
«Ikkje kan fly. Kva meiner du?» Juter skjønte ingenting.
«Det er alt stjernene har fortalt. For å redde den grå vennen dykkar, må de vente» Han forstod fortsatt ingenting. Evir sto og prata med nokre andre lillanissar. Han så ikkje bekymra ut.
«Men vent litt. Viss du nettopp har vakna frå å sove gjennom heile vinteren. Korleis har du fått tid til å tyde det her allereie?»
«Ikkje still spørsmål, nisse. Vent» Purpura si stemme var nesten hypnotiserande. Så han berre satt seg ned og venta. Plutseleg såg han ein grå skygge stupe ned mot enga og kræsje. Svana! Juter sprang bortover for å finne han. Når han kom fram hadde nokre lillanissar samla seg rundt svana. Juter brøyta seg fram i mengda. Han var bevisstlaus, og venga var i ein unaturleg retning.
«Han han det bra?» spurde Evir som hadde sprunge etter han. Før han fekk tid til å svare, løfta nokre lillanissar svana bort, og til den store blomen.
«Er cygnusen i live?» spurte Purpura nissane sine.
«Ja!» svarte ein lillanisse. «Ein knekt venge, trur vi. Han klarer nok ikkje fly på ei stund.» Klarte ikkje å fly. Det meinte to ting. Det meinte at Purpura sin spådom stemde. Og, det betydde at dei ikkje kunne fly vidare før vingen hadde grodd.
Nokre timar seinare heldt dei på å gjer seg klar til å dra. Blomsterenga til lillanissane strekte seg mot fjellet til grånissane, så dei trengte ikkje vere redde for stormen.
«Er du klar? Evir er nok klar allereie» Juter såg på svana. Han såg deprimert ut.
«Joda, sikkert»
«Kva skjedde forresten. Du veit, ute ved stormen?» Svana hadde vert veldig stille sidan han hadde vakna.
«Du veit, det vanlege. Vinden tok tak i vengene mine og kasta meg ned i bakken. Kan vi dra no?» Svana så ikkje ein gong på han.
«Ja! Kom igjen. Førstemann!» Då vakna svana. Han sprang og flaksa i stor fart.
«Kom igjen, treiging» Juter kom like bak.
Svartnissesjefen kunne endeleg ta seg ein pause. Han hadde først samla alle krigarane sine til ein stor hær. Så hadde dei gjort klar katapultane og slyngene. Så hadde han samla saman mørk magi for våpena deira. Alt dette her berre fordi han skylte ulveflokken ein teneste. Ja, ja, han skulle i alle fall få tatt hemn for at fargenissane sparka ut svartnissane frå, ja, fargenissane. Åjo, han skulle fått tatt hemn. Mohahahahahaha.
«Ja?»
«Vi er snart framme» Dei hadde gått gjennom skogen ganske lenge no. Og no skulle dei snart ut i stormen.
«OK. Då må vi legge ein plan. Evir? Kor langt er det frå skogen til lillanissane?»
«Circa 200 meter. Du vil ikkje sjå plassen deira før den plutseleg dukkar opp»
«Ok. Då berre spring vi rett fram. Så vil vel solmagien beskytte oss frå stormen når vi kjem fram»
«Her er det!» Dei hadde komt til utkanten av skogen. Med ein gong dei gjekk vidare ville stormen lett kunne ta dei. No gjaldt det.
«Greit. Vi drar på Ein. To. Tre!» Og dei løp. Beina til Juter flytta seg som trommestikkar. Evir var litt frafor. Men svana hadde problem. Symjeføtene hans var ikkje laga for å springe. Og kvar gong han prøvde å flakse, tok vinden tak i vengene hans.
«Svane, går det bra?» ropte han bakover.
Han høyrde berre så vidt kva svana sa:
«Jada! Eg kjem snart! Berre gå i førevegen!»
Juter snudde seg fram igjen. Evir såg på han. Og forsvann plutseleg. Så dukka han opp igjen. Eller han dukka opp. No var det sol på alle kantar. Og ingen vind. Han stoppa. Overalt rundt seg var det lilla blomar, og fuglesong. Juter gjekk eit par skritt bakover. Plutseleg var han tilbake i regnet og stormen igjen. Han skunda seg tilbake til sola igjen.
«Så var vi framme. Magisk, ikkje sant?» sa Evir til han.
«Jo, men kva med svana!» Juter snudde seg. Her var det berre ei gigantisk eng. Ingen skog, storm, eller Svane å sjå. Han gjekk litt til bakover. Der var stormen igjen. No kunne han sjå skogen, men ingen svane.
«Ånei! Stormen må ha tatt han!» sa Juter fortvila.
«Åoh, men vi kan ikkje gå og leite etter han no. Vi må få lillanissane til å hjelpe oss» Sjølvsagt. Lillanissane måtte då kunne hjelpe.
«Hallo?» Når du snakkar om sola. Der kom det ein lillanisse. Ho hadde ein lilla sommarkjole med blomster på. Ho gjekk barbeint, og hadde nøttebrunt hår. Ho hadde og ein lilla nissehatt med brem lagd av ein blomsterkrans.
«God dag Lillum. Hatt ein fin oppvakning?» sa Evir. Det såg ut som dei kjente kvarandre.
«Ja, Evir. Eg vakna for berre nokre timar sidan. Så no er alle vakne. Vi er allereie i full gong med å lage sommar. Men denne forferdelege stormen øydelegg for oss»
«Hallo Lillum. Mitt namn er Juter. Kan du vere sås nill å bringe oss til sjefen din. Vi har to problem. Eg skjønnar viss dokke har mykje å gjere, men...»
«Sjølvsagt. Purpura vill alltid hjelpe. Følg meg» Lillanissen begynte å plystre mens ho gjekk så glad. Kom rett etter. Etterkvart begynte dei å møte på andre nissar, utanfor små hus. Dei gjekk rundt og samla magi frå blomar. Så sendte dei det opp i lufta.
«Kva gjer dei?» spurde Juter Lillum.
«Dei bring varme til verden. Men det hjelper lite på grunn av stormen. Sjå her er vi» Dei hadde komt til ein stor lilla blomst. Høgre enn alle husa rundt. Og rundt den sto nokre lillanissar, og trekte magi utav den. Ei av dei var høgre enn dei andre, og bar ei lilla silkekappe. Ho snudde seg mot dei.
«God dag, reisarar frå nord. Stjernene såg de skulle komme» Dama hadde ei mystisk litt skummel stemme.
«Kva meiner du?» Kvinna så på han med heilt lilla auge.
«Juter, dette er Purpura. Leiaren vår og stjernetydar» sa Lillum.
«God dag, Purpura» Juter bukka. «Mitt namn er Juter. Vi treng hjelpa di»
«Dokke har mista ein grå venn, som snart ikkje kan fly» sa Purpura med den litt skumle tonen.
«Ikkje kan fly. Kva meiner du?» Juter skjønte ingenting.
«Det er alt stjernene har fortalt. For å redde den grå vennen dykkar, må de vente» Han forstod fortsatt ingenting. Evir sto og prata med nokre andre lillanissar. Han så ikkje bekymra ut.
«Men vent litt. Viss du nettopp har vakna frå å sove gjennom heile vinteren. Korleis har du fått tid til å tyde det her allereie?»
«Ikkje still spørsmål, nisse. Vent» Purpura si stemme var nesten hypnotiserande. Så han berre satt seg ned og venta. Plutseleg såg han ein grå skygge stupe ned mot enga og kræsje. Svana! Juter sprang bortover for å finne han. Når han kom fram hadde nokre lillanissar samla seg rundt svana. Juter brøyta seg fram i mengda. Han var bevisstlaus, og venga var i ein unaturleg retning.
«Han han det bra?» spurde Evir som hadde sprunge etter han. Før han fekk tid til å svare, løfta nokre lillanissar svana bort, og til den store blomen.
«Er cygnusen i live?» spurte Purpura nissane sine.
«Ja!» svarte ein lillanisse. «Ein knekt venge, trur vi. Han klarer nok ikkje fly på ei stund.» Klarte ikkje å fly. Det meinte to ting. Det meinte at Purpura sin spådom stemde. Og, det betydde at dei ikkje kunne fly vidare før vingen hadde grodd.
Nokre timar seinare heldt dei på å gjer seg klar til å dra. Blomsterenga til lillanissane strekte seg mot fjellet til grånissane, så dei trengte ikkje vere redde for stormen.
«Er du klar? Evir er nok klar allereie» Juter såg på svana. Han såg deprimert ut.
«Joda, sikkert»
«Kva skjedde forresten. Du veit, ute ved stormen?» Svana hadde vert veldig stille sidan han hadde vakna.
«Du veit, det vanlege. Vinden tok tak i vengene mine og kasta meg ned i bakken. Kan vi dra no?» Svana så ikkje ein gong på han.
«Ja! Kom igjen. Førstemann!» Då vakna svana. Han sprang og flaksa i stor fart.
«Kom igjen, treiging» Juter kom like bak.
Svartnissesjefen kunne endeleg ta seg ein pause. Han hadde først samla alle krigarane sine til ein stor hær. Så hadde dei gjort klar katapultane og slyngene. Så hadde han samla saman mørk magi for våpena deira. Alt dette her berre fordi han skylte ulveflokken ein teneste. Ja, ja, han skulle i alle fall få tatt hemn for at fargenissane sparka ut svartnissane frå, ja, fargenissane. Åjo, han skulle fått tatt hemn. Mohahahahahaha.
Abonner på:
Innlegg (Atom)